I dom avsagt den 28. februar i år fikk arbeidsgiver medhold i at ansiennitet ikke skal anses som en hovedregel ved utvelgelse av overtallige ved nedbemanning i virksomheter som er bundet av tariffavtale.
Høyesterett uttalte blant annet følgende:
«Av denne grunn kan det etter mitt syn gi misvisende assosiasjoner å karakterisere ansiennitetsprinsippet som en «hovedregel». Uttrykket kan i denne sammenheng gi inntrykk av at det skal noe mer til for å fravike ansiennitetsrekkefølgen enn hva jeg mener det er rettslig grunnlag for.»
Og videre at:
«lagmannsretten har lagt større vekt på ansiennitetsprinsippet enn det jeg mener at § 8-2 første ledd gir grunnlag for. Jeg utelukker ikke at vesentlige kompetanseforskjeller i visse tilfelle må kreves for å kunne fravike ansiennitetsrekkefølgen. Men dette forutsetter typisk relativt betydelige ansiennitetsforskjeller i den oppsagtes favør, noe dommen ikke gir nærmere opplysninger om. Det forhold at Skanska ikke var i noen «dramatisk eller prekær» økonomisk situasjon, kan etter min mening ikke begrunne anvendelsen av en slik terskel som lagmannsretten her har anvendt.»
Dommen må dermed også forstås slik at det normalt ikke er krav til vesentlig kompetanseforskjell eller andre tungtveiende grunner for å fravike et ansiennitetsprinsipp, noe Høyesterett også formulerer slik:
«Det er, etter omstendighetene, saklig å fravike ansiennitetsrekkefølgen ved utvelgelse til oppsigelse uten at forskjellene i kompetanse og dyktighet er vesentlige.»
Samtidig er det viktig å påpeke at det likevel var arbeidstakerne som vant selve saken, og at Høyesterett også kom med uttalelser i arbeidstakers favør. Det fastslås at ansiennitet likevel har en særstilling etter hovedavtalen, som avviker fra det som ellers følger av arbeidsmiljøloven. Fra dommen siteres:
«Etter Hovedavtalen § 8-2 er ansiennitetsprinsippet «utgangspunktet»(…) Vurderingen må med andre ord begynne der.»
Hele dommen finner du her.